I tiden etter hendelsene 22. juli 2011 har jeg enda ikke verken reagert emosjonelt eller engasjert meg i hendelsene. Årsakene til det kan du lese om her.

Som mange sikkert vet har jeg aldri tatt avstand fra handlingene til Anders Behring Breivik i 2011. Årsaken til dette er ikke at jeg nødvendigvis støtter handlingene på noen måte – men jeg ser likevel ikke noen grunn til å ta et aktivt standpunkt mot det.

Jeg velger å forholde meg nøytral til hendelsene, og til gjerningsmannen. Fordi jeg mener det som skjedde til en viss grad er forståelig. Samtidig forstår jeg også at de som ble rammet reagerer med sorg.

Videre mener jeg at slike overilte hendelser er en naturlig og uunngåelig motreaksjon på et dysfunksjonelt samfunn. Et samfunn hvor en sosialistisk elite ikke bare aktivt terroriserer alle som står i deres vei, men et samfunn hvor slik tyrannisk atferd attpåtil belønnes.

Usympatiske og ondskapsfulle

Venstresiden i Norge har i flere tiår drevet det som best kan kalles omfattende, systematiske og organiserte politiske personforfølgelser.

Mennesker som har stått i veien for de sekteriske bevegelsene som utgjør norsk venstreside, har gjerne blitt drevet fra hus og hjem. De har blitt utsatt for vold, trusler, skadeverk, stigmatisering, uthenging, rykter og drapsforsøk.

Historiene er mange. Noen av historiene er godt kjente i norsk offentlighet. Som historiene om professor Harald Trefall. Andre kjente historier finnes også. Som historiene om Max Hermansen, politimannen Stein Robin Bergh, Ronny Alte og Alliansens leder Hans Lysglimt Johansen.

Andre historier er ikke like godt kjente i norsk offentlighet, og de er helt eller delvis gjemt ute i folkedypet. Men også disse historiene finnes så absolutt. Som historien om familien som måtte rive den nye hytta si, trolig fordi Arbeiderpartiets funksjonærer i kommunens byggesakskontor mente fruen i huset hadde ytret «feil» meninger. Eller historien om håndverkeren som måtte avvikle firmaet sitt, etter å ha havnet på Arbeiderpartiets «svarteliste» grunnet «feil» meninger.

De som står bak slike forfølgelser blir ofte belønnet for det, med gode jobber, høye lønninger, flotte hus, samt ukritisk positiv omtale i etablissementets såkalte medier. De er kulturmarxister.

Kulturmarxister er forkastelige vesener.

Tidlig krøkes

For å bli en kulturmarxist kreves enorme mengder hjernevask. Hjernevask som må starte allerede tidlig i sosialistenes barndom. De må lære seg å dehumanisere, jage i flokk, og påta seg offerrollen når de får pushback på sine handlinger. Videre må de lære seg å føle seg berettiget til å få materielle goder uten å jobbe for det. Lære seg å ikke skjemmes over å bli politiske ansettelser, som kun blir tilsatt i arbeidsplasser på grunn av sin lojalitet til ideologien og den røde «partiboka». Å skape en kulturmarxist krever mye bearbeidelse.

For å sikre seg at de små sosialistene er tilstrekkelig hjernevasket, blir de sendt på bootcamp på Utøya. Der ute lærer de samhold i flokken, samt å bli hatefulle og intolerante.

Elevundersøkelsen for 2018 viser at 50 000 barn i Norge blir utsatt for mobbing og plaging på skolen. Link til undersøkelsen hos Utdaningsdirektoratet kan du finne på direktoratets hjemmesider her.

Hvor mange av disse barna som blir mobbet og plaget fordi foreldrene har «feil» meninger, er vanskelig å si. Men det er en relativt kjent sak at folk som tilhører den norske venstresiden oppdrar barna sine til å terrorisere barna til folk med «feil» meninger.

Slik skapes samholdet i Arbeiderbevegelsen og venstresiden allerede i skolegården. Gjennom mobbing, vold og mishandling. Lærdom som de små sosialistene tar med seg videre i livet. Til når de selv skal drive tyrannisering av arbeidsplasser, etater, forvaltning, næringsliv og offentligheten som sådan.

Sosialister skapes med andre ord i barndommen. Prosessen med å skape en sosialist eller sosialdemokrat starter allerede mens barnet bruker bleier. Noe som i og for seg er en god og plausibel forklaring på de holdningene og det hatet som kulturmarxistene fremviser.

Tvungen sympati og gråtekoner

I etterkant av de riktig nok oppsiktsvekkende hendelsene den 22. juli 2011, har befolkningen omtrent blitt sjanghaiet til å føle sympati med norsk venstreside. Sympati for regimet, og for det hegemoniet som er blitt skapt. Vi skal alle være sørgende gråtekoner for den norske venstresidens tragedier. Ta parti i deres konflikter med omverdenen. Enten vi vil eller ikke.

Norsk venstreside og deres mange sympatisører avkrever alle norske borgere for respekt, sympati, følelser og engasjement. På mange måter kan dette beskrives som et emosjonelt ran.

«Hendelsen var et angrep på oss alle» er et typisk eksempel på en normativ uttalelse som mediene presenterer med ujevne mellomrom. Ofte fulgt av hentydninger om at hendelsen var et angrep på hver enkelt av oss personlig. På deg og på meg. Men jeg føler ikke at det var et angrep på meg. Den dagen hendelsen fant sted i 2011, sto jeg i en stige og malte et hus 70 mil unna. Jeg fikk høre om hendelsen gjennom en ekstra nyhetssending. For meg virket det hele veldig fjernt den gangen. Hendelsen kunne like gjerne funnet sted i et annet land, på andre siden av kloden. Eller på en annen planet.

Jeg bare fortsatte å male.

Slik jeg følte meg distansiert til hendelsen den dagen i 2011, føler jeg det fortsatt i dag. Til tross for at jeg ved gjentatte anledninger har blitt avkrevd, eller nærmere bestemt forsøkt ranet, for sympati og medfølelse.

Et angrep på hvem?

Angrepet i 2011 var svært målrettet. Det var ikke snakk om tilfeldig utvalgte mål. Målene var fremtidens politiske ansettelser i norske medier, offentlig forvaltning, næringsliv og politikk. Fremtidens venstrevridde journalister, venstrevridde redaktører, apparatsjiks i forvaltningen og næringslivet.

Oppdraget til flesteparten av de drepte var å utføre urett, politiske personforfølgelser, karakterdrap, spre løgner, drive nepotisme, korrupsjon og systematisk subversjon av det norske samfunnet i tiårene som kommer. De var venstresidens elitesoldater og broilere. Målet deres var å ødelegge livet til titusenvis av nordmenn, samt tyrannisere en hel nasjon.

Til tross for at de mildt sagt overilte handlingene til Behring Breivik var forkastelige, så er det likevel ikke til å stikke under stol at handlingene kan ha avverget mye fælt på sikt.

Jeg kan derfor ikke ta parti med verken Behring Breivik eller norsk venstreside i denne saken. For meg blir det som å måtte velge parti mellom al-Qaida og Daesh. Som å måtte ta parti med enten pest eller kolera.

Så jeg velger det eneste rasjonelle alternativet – nemlig full nøytralitet.

En forventet handling

Til tross for at slike overdrevent voldelige reaksjoner er hundre prosent forståelige, og på mange måter moralsk rettferdiggjorte, så er det likevel en del problemer knyttet til slike overilte handlinger.

For det første vil slike voldshandlinger som Behring Breivik utførte, uten unntak, bli brukt som en rambukk mot hvite mennesker i ettertid. For det andre vil slike handlinger bli misbrukt som et påskudd til å drive sensur og meningstyranni.

I vårt mildt sagt dystopiske samfunn er det ingen god åpenhet rundt årsaker og forklaringer på slike hendelser. Ting vil bli fordreid, bortforklart – og offentligheten vil innta en posisjon som påtatt spørrende og uvitende til hvorfor sånt kan skje. Til tross for at mange vet at slike handlinger alltid er en forventet respons på forfølgelser, marginalisering og undertrykkelse.

Urealistiske forventninger

En kan samtidig spørre hva samfunnet vårt egentlig ser for seg.

Om folk ser for seg at forfølgelser, marginalisering og stigmatisering ikke skal ende med at noen går fullstendig bananas. At folk bare skal finne seg i alt mulig uten å reagere overilt når ting blir for mye å håndtere på andre måter.

Er det slik at kulturmarxistene forventer at de som forfølges, marginaliseres og stigmatiseres bare skal legge seg på rygg og akseptere stilltiende?

Tilsynelatende.

Noe som igjen styrker mine personlige grunner til å fortsette med å ikke ta standpunkt til hvem som fortjener min sympati etter 22. juli 2011.

Følg Ymte.no