Bevegelsen har markert seg på forskjellige måter, og møtes med harde sanksjoner.

I Frankrike, etter en demonstrasjon i 2012 hvor et titalls ungdommer klatret opp på taket av en moské som var under bygging, ble ungdommene idømt store bøter, subsidiært fengsel.

Fra taket hengte de en banner med teksten: «Karl Martell beseiret araberne ved Poitiers i år 732».

Aksjonen førte til en bot på 40 000 Euro for fem av aktivistene, subsidiært et års fengsel.

Rettsavgjørelse kom i fjor, og ble drevet frem av unionen av islamske organisasjoner i Frankrike. Om det var teksten de ikke likte, eller besudlingen av taket på moské’en, eller noe annet, er interessant å vite.

Protestbevegelser

Hege Storhaug omtalte bevegelsen i 2012

Disse unge søker tilbake til det nære, det gjenkjennbare, til røtter og historie, til fasthet, til sosial trygghet.

Hun skriver også at i Europa så har det å være i opposisjon nærmest blitt sett på som synonymt med å være venstreradikal. Som hun jo har et poeng med.

I alle fall slipper miljøer som har de rette meninger, sett med foreldregenerasjonens perspektiv, lettere unna. Det blir  nærmest sett på som en lekegrind det engasjementet de viser, før innlemmingen i storsamfunnets rettenkende rekker finner sted.

Barnehagen Blitz

I min generasjon så har tilknyttingen til Blitz vært en karrièrevei virker det som. I de som kom til i årene etter at jeg forsvant i alle fall. Flere av de yngre bruker sandkassene de har fått til å leke seg i til å bygge sandslott og leke med sine innbilte venner.

Venner som hverken før eller nå er ekte lekekamerater. De virkelige vennene har gått videre til media, rettsalene og forretningslivet. Eller fått en uføretrygd i velstandssamfunnet.

Punk bevegelsen var på ingen måte politisk.

Skippergata i Oslo var et tilholdssted for unger på flukt fra barnevern og foreldre. Produktet av et sosialdemokrati hvor alle skulle leve av å klippe håret til hverandre. For noen ble hårklippen utvidet til å også behandle barna til hverandre.

Vi okkuperte boliger i Oslo tidlig på 80 tallet fordi vi ikke hadde annen mulighet. Som barn i et samfunn hvor foreldre sendte sine opprørske tenåringer i sosialdemokratiets kjøttkvern for å integreres. Hvor barnevernstjenester med spesialskoler og profesjonelle fosterhjem ble den endelige løsning på et ungdomsproblem.

Et opprør hvor mangel på plass eller funksjon i samfunnet var innlysende.

Punkbevegelsen

Punk kom som tidens svar på fremstillingen av en virkelighet man ikke kjente igjen. Virkeligheten ble presentert i beste sendetid og med pedagogiske virkemidler. Vanlig i de tider, og det vi i dag forstår som indoktrinering.

Den mislyktes totalt overfor mange. Mens andre absorberte den fullstendig og de nye sosialistene vokste frem. Ivrige etter å forandre verden og fortsette å leke med sine innbilte venner.

Moteklær og musikk, som representerte en virkelighet mange ikke opplevde, var punk. Arbeidsløsheten som var total blant ungdommer på 80-tallet, det var punk. Punk var barn i familier hvor skilsmisser, foreldres selvrealisering og rusmisbruk dominerte.

Foreldre viste ikke hvor barna var, eller de brydde seg ikke. Andre hadde ikke engang oppdaget at de var borte, mens andre igjen syns det var kult, og så på bevegelsen til ungdommen som en mulighet for å videreføre sine egne verdier. Enkelte ble så opptatt av den at de begynte å definere hva punk var.

Fjernsynsteateret fant ut de skulle lage en film om punkere av en eller annen grunn. Jeg er med i den, men har aldri sett den. Det var lettjente penger og artig. Men ikke særlig punk.

Den okkuperte gården i skippergata ble etter noen dramatiske og triste hendelser til det kommunale  Blitzhuset. Med undercover kommunale ansatte som Stein Lillevolden.

De som var myndige, noe man jo ble rundt midten av 80-tallet, fikk penger fra kommunen til å sette istand leiligheter lenger oppe i Pilestredet. Leiligheter vi tidligere hadde okkupert. Det var punk.

Lillevolden er en figur jeg ikke kan erindre fra den tiden. Til tross for at jeg var i det miljøet. Riktignok ble Blitz et sted hvor vi bare hadde konserter, og ellers holdt oss unna. Fordi det var for mange sjefer der som mente de hadde definisjonsmakt.

Mulig han var der et sted, eller bare dukket opp etter hvert. I alle fall forsto jeg lite da media begynte å snakke om en leder for Blitz på slutten av 80-tallet og utover. Ledere var aldri noe punk, for å si det slik.

Ennå mindre forsto jeg når jeg fant ut at Blitz var et venstreradikalt miljø. For det er ikke særlig punk det heller egentlig, etter min mening.

De jeg hold hus med på begynnelsen av 80-tallet var på min alder. Født på slutten av 60-årene. Stein Lillevolden er født i 1958.

Definisjonsmakt

Etter en ungdomstid i miljøer hvor hovedstrømsmedia liker å finne ledere. Enten det gjelder punkere, kriminelle opportunister, eller motorsykkelbander så er det et perspektiv de har vanskelig for å forstå.

Her finnes ingen ledere.

At noen tilraner seg den posisjonen og får oppmerksomheten mot seg, er deres problem, og de som velger å godta det. For å gjenta meg selv en gang til, noe særlig punk er det ikke.

Hvordan var dette prinsippet om frihet, likhet og brorskap? Om å leve for og ikke av bevegelsen. Både de røde og brune sosialistene må ha misforstått noe mener jeg.

Identitærbevegelsen definerer seg som et opprør mot babyboomerne. 1968-generasjonen. Men skal tro om de ikke regner litt feil her, om de ikke mener de som ble født rundt 1968 da selvsagt.

Jeg er født i 1966 og ser min generasjon som et produkt av en grådig og misfornøyd foreldregenerasjon. Et ekte barn av babyboomere, som på ingen måte hadde de utfordringene de overlot til sine barn. De unge som protesterte mot krigen i Vietnam og gjorde opprør på universitetene i Frankrike hadde arbeid og plass i samfunnet å gå til.

Etterkrigstidens første voksengenerasjon kjedet seg, og var på leting etter oppgaver, ting de kunne bruke sine nye kunnskaper og ferdigheter på. De ble kannibaler og åt sine barn i mangel på næring til den venstreradikale livsanskuelsen.

Det var dramatiske virkemidlene som ble tredd ned over hodet på generasjon X. Masseødeleggelse og en ny istid var i emning. Ja, det var en ny istid og ikke global oppvarming som var doktrinen på 80-tallet.

Bare hør på teksten til London Caling, som ikke er særlig punk, men en grei låt.

Identiærbevegelsen

Oppveksten i den første etterdønning av det sosialdemokratiske eksperimentet gir noen refleksjoner over de strømninger som er i emning.

En ekstrem vekst i offentlig forvaltning utover 70-tallet fikk et kollaps og overlot familier med 3 og 4 barn i sosial nød utover Europa. Barna blir generasjon X og fødte de som i dag er generasjon identitet.

Trua var at at alt blir bra bare høyrebevegelsen bremses og sosialismen blir spredd til hele verden. Som en bibelsk befaling om å gjøre hele menneskeheten til sine disipler spredde sosialismen seg. Alt og alle i hele verden skulle en legge seg borti, og få til å marsjere i takt.

Tiltak som felles europeisk plattform og hjelp til utviklingsland, slik at de også fikk den velstand vi så ufortjent hadde, og marsjerte i takt, ble iverksatt. Resultatet av tiltakene, som mange fortsatt strever med å opprettholde illusjonen om er rette insentiver, er hjelpeløshet, sosial dumping og en multikultur med kulturelle konflikter og totalitære ideologier.

Manglende tilknytting til arbeidsliv blant norske ungdommer skyldes ikke lenger mangel på oppgaver, men konkurranseutsetting av produksjonsarbeid og behov for ufaglært arbeidskraft. Arbeid for ungdommer som ikke orker utdanningspeset, eller setter utdanning på vent og vil tjene penger, er fraværende.

I byene samler frustrerte ungdommer seg. Ungdommer som har innvandret med foreldrene sine, eller blitt sendt til landet for å brødfø en familie i hjemlandet.

Mange av innvandrerungdommene angriper norske ungdommer og krever sin plass i det norske samfunnet. Samtidig som en religion der understøtter ekstreme handlinger som virkemiddel brer om seg og krever stadig mer oppmerksomhet,

Så når motkultur blir kultur og en ukultur presser seg frem. Hvor er budskapet om frihet, likhet og brorskap?

Oppvekstvilkår

Hvordan var det nå med dette behovhierarkiet, hvor kommer behovet for trygghet?

I min barndom gikk statsministeren alene til kontoret om morgenen. Kongen tok trikken og alle menn gikk i frakk. Det var stor oppstandelse om en så en uniformert politimann, eller biler med blålys.

Faren til en venninne drev restaurant og hadde en musiker som leide sokkeletasjen. Han var svart og det var noe en ikke så mange av på 70-tallet. Pakistanerne kom sigende utover tiåret. For det var fortsatt arbeidsoppgaver i samfunnet og vi trengte arbeidsfolk. Vi hadde arbeidsinnvandring.

Asyl og flyktninger var ikke funnet opp ennå. Det vil si det var avhoppere som de kaltes for da. Flyktninger fra mer ekstreme sosialistiske systemer vi hadde å forholde oss til. Men ikke så mange at de krevde særretter.

Og så var det sulten i Afrika da.

«Spis opp maten din, tenk på de som sulter i Afrika» var omkvedet. «De kan få maten min», var svaret.

Det gikk troll i ord, for sosialistene kjedet seg og begynte å engasjere seg i resten av verden. Som de har holdt på med siden og fortsetter med.

Tryggheten som ikke krevde skuddsikre vester og skarpladde våpen. Når skal vi få den tilbake?

Kanskje det er oppgaven til generasjon identitet?

Verden er urettferdig, og ingen ber om å bli født. Det viktigste fokus nå er bremsene på for verden – befolkningsveksten og invasjonen av Norge først og fremst.

Følg Ymte.no