Helt siden de første Brownie-kameraene kom rundt 1900, har kameraet blitt mer og mer allemannseie. Nå kan alle ta gode bilder og videoopptak av hva som helst. 

Men for noen er dette blitt et problem.

I løpet av det siste århundret har kamerateknologien utviklet seg betydelig. Kameraene har blitt mindre, mer praktiske og billigere.

Første verdenskrig var en av de første store konfliktene som ble grundig dokumentert med kamera. Krigsfotografene fanget bilder fra fronten, som igjen kunne opplyse folk der hjemme om hvordan krigen egentlig så ut.

I dag har de aller fleste mobiltelefoner også innebygget kamera. Noe som ytterligere bidrar til å gjøre fotografiet til noe «alle» har med seg i lommen. Fotografiet som konsept har aldri vært mer tilgjengelig for allmennheten.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BILDER AV VERDEN: Første verdenskrig er en av de første store konliktene som har blitt grundig dokumentert med fotografier. FOTO: Wikimedia Commons

Men dette med at fotografiet har blitt allemannseie er ikke helt uproblematisk.

Særlig for maktmennesker kan kameraet være en utfordring. Bilder som lekker ut fra hendelser som aller helst skulle vært fortiet og dysset ned er et klassisk eksempel på utfordringene med kameraet. Når kameraet attpåtil kan tilby levende bilder i form av videoopptak, ja da er skandalen ofte et faktum før man vet ordet av det.

Også lydopptak kan være problematiske for maktmennesker. Særlig lydopptak av samtaler hvor det kommer frem ting som ikke tåler dagens lys. Slike lydopptak har i likhet med fotografier og videoopptak blitt brukt i rettslig sammenheng mange ganger. Sånt har også blitt brukt til å styrte maktmennesker fra sine posisjoner.

Medienes paradoks

I land som Nord-Korea og Kina liker myndighetene å skryte av sine demokratiske kvaliteter. En del av Kina omtaler seg selv som Folkerepublikk. Nord-Korea omtaler seg selv som Den demokratiske folkerepublikken Korea. Land som Kongo omtaler seg selv som Den demokratiske republikken Kongo.

Norske medier prøver på samme måte å omtale seg selv som frie og uavhengige. Et eksempel på dette er hvordan det norske aktivistnettstedet Filter Nyheter omtaler seg selv som en fri og uavhengig nettavis. Den objektive sannheten er selvfølgelig noe langt annet. Nettavisen Resett hevder noe lignende om seg selv, med påstand om å være en politisk uavhengig mediekanal.

Slike betegnelser på seg selv høres alltid så bra ut i ens egne ører. Men for utsiden fremstår det hele bare som latterlig og pretensiøst.

Norske medier er spesielt flinke til å narre seg selv. Da særlig med mantraet om at de er så frie og uavhengige. Publikum på sin side gjennomskuer dette. Folk er på ingen måte så dumme som mange i norske medier later til å tro – eller ønsker å tro.

Når aviser som Oppland Arbeiderblad forsøker å late som om kritikkverdige forhold aldri har funnet sted, og det finnes slemme kameraer som har tatt slemme bilder av de omtalte hendelsene – da ser vi hvordan medienes despoter selv vegrer seg foran kameraet. Kameraet har plutselig gått fra å være et angivelig viktig arbeidsverktøy til å bli et alvorlig problem. Det er ikke uten grunn at Oppland Arbeiderblad har konsekvent avstått fra å publisere de mer negative bildene de åpenbart har av Gjøvikslaget. Sånt passer seg jo ikke. Passer ikke inn med det ønskelige narrativet som de prøver å skape av en hendelse som ikke gikk helt etter planen.

Pressens Faglige Utvalg liker heller ikke kameraet når det produserer slemme bilder og uønskede videoer. Slik dokumentasjon vil de ikke se noe av i sine klagebehandlinger hvor venner og kolleger har blitt krenket av kameraet.

Det slemme kameraet.

Følg Ymte.no