Litteratur: The Forgotten Soldier

Boken The Forgotten Soldier av Guy Sajer er en bok som virkelig gjør inntrykk. Historien er den til en tysk soldat under andre verdenskrig, som forteller om hverdagen i jeg-form.

I forordet til boken står det at den først ble publisert i Frankrike under tittelen Le Soldat Oublie i 1967. I 1971 ble boken oversatt til engelsk.

Boken er en autobiografi, og tar for seg de subjektive og emosjonelle aspektene til forfatteren og hans hverdag som tysk soldat på østfronten. Hverdagen til soldatene var på ingen måte enkel.

Etter krigen har tyske soldater blitt systematisk demonisert av de allierte landene som vant krigen. Historikere som tilhører krigens vinnere har dominert narrativene til krigshistorien i etterkrigstiden. Noe som unektelig har ført til at den andre siden av saken har stilnet hen i de enorme massene av dokumentarer og krigshistorie som er forfattet av de allierte.

Med humor og patos forteller Sajer (som er et pseudonym) sin fortelling gjennom boken, som er utformet som en kronologisk dagbok.

For den som liker krigshistorie så er Guy Sajers bok The Forgotten Soldier et must. Anbefales på det varmeste.

Her er et sitat fra boken:

The next day, as we fling ourselves headlong into exercise, without calculating the cost of energy, and to counteract the cold, Laus calls out: “Sajer!”
I step forward.
“Lieutenant Starfe needs a Panzer driver, and as you particularly distinguished yourself yesterday … go and get ready.”
I salute, and take myself off at a gallop. It’s not possible . . . I, the best driver in the platoon! I literally leap with joy, and, in less than no time, am dressed and back in the courtyard. I begin to run to the command quarters, but that proves unnecessary, as Lieutenant Starfe is already waiting for me. He is a thin, angular man, but does not look disagreeable. It seems that he was gravely wounded in Belgium and has stayed in the army as an instructor. I snap to attention. “Do you know the way to Cremenstovsk?” he asks. “Jawohl, Herr Leutnant.”
To tell the truth, I am only guessing that this is the road on which we sometimes run into companies who seem to be coming from that village. But I feel too pleased to hesitate. For once I am being asked for something more than a simple exercise.
“Good,” he answers, smiling. “Let’s go, then.”

Følg Ymte.no