Quo Vadis 2018?

ILLUSTRASJON: Richard Duijnstee/Wikimedia Commons

Ja, hvor går vi hen i 2018 og hvorfor er det akkurat den veien vi bør gå. Ved Nyttårsskifter foretar jeg som regel en form for statusvurdering av hva som liger bak meg og hva jeg bør gjøre videre. Begge deler er så omfattende at jeg nøyer meg med å ta for meg et par hendelser og gi et par forslag.

Men aller først utgangspunktet mitt. Etter 12 år i dvale våknet jeg i løpet av ifjor høst til live igjen med stor appetitt og lyst til aktiv innsats igjen. Det som skjedde var flere samtidige hendelser i forbindelse med stortingsvalget.

Vi fikk et nytt parti, Alliansen, som stilte med en aktiv og utadvendt leder, Lysglimt Johansen. Han skapte liv og optimisme hos meg med den positive måten han fremla budskapet på. Selvsagt var jeg ikke enig i alt, men det har null å si. Lysglimt var et Lysglimt som skapte optimisme rundt seg. Nå ble resultatet magert, for å si det mildt, men det er det god læring i.

Vi fikk også en ny nettavis, Resett, med ressurssterke personer i ryggen som fra start av tok opp saker og vinklinger og ga plass til personer, som Nistad, som vanlig massemedia ikke gjør. Og gjør de det er det for å sverte vedkommende person eller sak.

Ja, vi fikk faktisk enda en nettavis, Ymte, landets minste sådanne, men med enda høyere under taket enn Resett.

Og siste hendelse som ga meg personlig en skikkelig opptur og det var da vår alles kjære Trond Giske skulle vinne valget mot FRP’s Listhaug på Dagbladet sin stand ved Stortinget. Giske hadde én sjanse til å vinne valget og dro til med det tyngste skytset hele AP’s valgkampstab hadde klart å finne fram. Og hva var sleggen de slo Listhaug med??? Jo, jeg datt nesten av stolen og i gulvet da jeg så vieosnutten DBTV la ut; Det var undertegnede i egen ydmyke person og varemerket mitt/vårt; Vigrid. Jeg har fortsatt, som dere ser, ikke kommet over det ennå og det gir meg skikkelig motivasjon for ny innsats.

Saken er jo den at jeg og Vigrid ble knust høsten 2005, nærmere bestemt den 28. oktober, da VG kjørte stort oppslag om at “Norsk ungdom tror mere på Vigrid enn på Holocaust”. De skulle selvsagt skrevet HoloCa$h, men massemedia vil ikke det siden ordene vi bruker definerer virkeligheten. Jeg var altså borte i 12 år inntil jeg nå vil aktivere meg igjen.

Og her er det Ymte kommer inn i bildet og som gir meg fornyet håp. I den tiden jeg var aktiv i Vigrid, fra 1999 til 2005, forsøkte jeg å få folk til å starte nettavis. Uten egen media, som jobber som media, kommer man ingen vei. Da forblir man en snever sekt som fungerer som ukritisk ekkokammer for egen menighet. Og det er hva de fleste blogger og nettsteder er. Og derfor ble alle forsøk sabotert av våre kjære myndigheter og øvrigheter. Intet å gjøre med det.

Hvorfor Ymte og ikke Resett? Vel, det har med takhøyde og vinkling å gjøre. Resett følger i Nettavisens fotspor og må ta store hensyn til eiere, finansører og fremtidige abonnenter. Så Ymte er den jeg tror vil kunne utvikle seg positivt på utsiden av Resett.

Og kaller vi “utsiden av Resett” for radikale og frie nasjonalister med det norske folks eksistens som hovedsak har Ymte et potensielt stort publikum. Jeg kan heller ikke se at Ymte har noen konkurranse fra andre nettaviser i denne sektoren siden jeg ikke kan se noen i det hele tatt. Mange blogger og nettsteder, men ingen Nettaviser. Og siden min erfaring så langt er at uten en nettavis som opererer slik massemedia gjør kommer vi ingen vei.

Altså er min oppfordring til alle radikale nasjonalister: Bidra med penger og stoff til Ymte. Link opp artiklene til Ymte på blogger, Facebook og Twitter og gjerne andre steder også. Jeg sammenligner en slik medieside med navet i et hjul med eiker som sprer seg utover fra navet. Hver slik eike er en blogg eller annen nettside eller gruppe slik at de til sammen danner et helt hjul som kan kjøres på.

For meg ble høsten 2017 er vendepunkt fra passiv og defensiv til aktiv og offensiv. La oss sammen gjøre 2018 til det året da radikal nasjonalisme blir en Vinner!

Følg Ymte.no