Vi må slutte å bruke nazisme og nazister som skremmebilder og monstre

Motståndsrörelsens bod under politikeruka i Almedalen 2017.FOTO: News Øresund - Johan Wessman/Wikimedia Commons
Motståndsrörelsens bod under politikeruka i Almedalen 2017.FOTO: News Øresund - Johan Wessman/Wikimedia Commons

Vi må begynne å se på hva dagens såkalte nazister faktisk gjør, sier og tenker – isteden for å inngi dem med arketypiske egenskaper som hat, ondskap og iboende forkjærlighet for vold. Vi må altså begynne å stille spørsmål ved premissene deres og ved resonnementene deres, og ved de fakta de legger fram.

For det er det det innebærer å slutte å forholde seg til monstre og skremselsbilder.

Den demoniseringa av nazister og nazismen vi ennå ser så utbredt i dag er sånn sett helt parallellt med hvordan sionistene bruker Holocaust til å paralysere all nøktern diskusjon av jødiske maktstrukturers rolle i verden.

Inntil vi klarer å slutte med dette vil alle ideologiske diskusjoner forbli interne i de leire de utløper fra. Venstresida vil ikke kunne diskutere de ulike fløyene innenfor den alternative høyresida, og den vil heller ikke kunne få i gang noen reell diskusjon om sin egen ideologiske tilstivning. Fordi alle diskusjoner vil være preget av (og dermed også lammet) at man hele tiden demonstrerer (poserer) sin egen avstandtagen til nazistene og nazismen, og refser alle andre for ikke tilstrekkelig å «ta avstand fra».

Noe av det samme kan sies om begrepsparet ‘fascisme/fascist’, men dette er det langt ufarligere å problematisere enn ‘nazisme/nazist’.

Nazismens betydning for Europa

Forfatteren Stig Sæterbakken har skrevet følgende:

«Hitler ville forme Europa, og han fikk det som han ville. Europa i dag uten nazismen er utenkelig. Der Hitler gikk til høyre, går vi til venstre. Der nazismen går til venstre, tar vi til høyre. Alt etter krigen utviklet som negasjoner av det nazistiske og hitlerske. Som på barndommens soveromsbilder: Engelen med hånden beskyttende over barna som leker langs kanten av avgrunnen. Hitler er djevlebildet som hjelper oss å føre foten på livets sti. Vi kan takke Hitler for alt vi har kjært. Vi ville ikke vært oss selv uten ham. Akkurat som jødene ikke hadde vært det uten Holocaust. Ta vekk Hitler, og man tar vekk det bestående i sin nåværende form. Uten Hitler, ingenting. Uten Hitler, bare et mørkt europeisk kaos.»

Da Sæterbakken var kunstnerisk leder for litteraturfestivalen på Lillehammer, inviterte han i 2008-2009 revisjonist-historikeren David Irving for å tale om begrepet «sannhet». Dette ble møtt med et unisont ramaskrik fra den norske kultureliten, i særdeleshet forfatterne. Irving ble nødt til å holde sitt foredrag på et hotellrom, og Sæterbakken trakk seg fra sin stilling i protest.

På nyåret 2012 tok Sæterbakken livet av seg. Ikke rart. Du skal være godt over gjennomsnittet psykisk sterk for å overleve en personlighet som kan framvise en slik rakryggethet som han gjorde i 2008-2009. (1)

Vi må begynne å snakke. Og å snakke sammen. Ikke skrike ut vårt hat og eksistensielle angst (eller politisk opportunisme) til dem som våger å røre ved tabuene. For da tar vi livet av disse menneskene. Og oss alle sammen. Det siste tar bare litt lenger tid.

Pragmatisk resirkulering

Den russiske politiske filosofen Alexander Dugin som mange i den intellektuele alt right-bevegelsen lar seg inspirere av, gir i boka The Fourth Political Theory oppskriften på hvordan man ved å betrakte forrige århundres store ideologier, liberalismen, kommunismen og fascismen (inkludert nazismen), som søppel som man så kan plukke ut gode elementer fra.

Nasjonalsosialismen har, slik jeg forstår den blod og jord som sin kjerne. Blut und Boden. For meg er det definisjonen på et folk. Et annet ord for et folk er en nasjon. Et tredje er etnos. (2)

Da venstresideaktivisten Trond Andresen, inspirert av professor Øyvind Østerud, for en stund siden fånyttes forsøkte å dra opp litt entusiasme for begrepet ‘territorialsosialisme’, så handler det begrepet om halvparten av «blod og jord». Men i vulgærmarxistisk (3) tradisjon så er kjærlighet og nærhet til den naturen og de landskaper man er vokst opp i redusert til et økonomisk regnestykke. Å føle seg knytta til jorda er med et slikt virkelighetssyn dermed ytterst suspekt. Og de som tar et slikt utgangspunkt blir dermed ujorda.

Og så blodet da. Hvem er det som bestemmer at det bare kan handle om raseteorier og ikke det veldig enkle faktum at du er avkommet etter dine foreldre som igjen var det av sine foreldre, og at dette i utvidet forstand skaper et folk? Vi henger sammen ikke bare fordi vi tilfeldigvis bor i nærheten av hverandre. Vi er vokst opp i den samme kulturen, en kultur som våre forfedre har skapt.

Jeg har blitt møtt med kritikk fordi jeg tar tak i uttrykket «blod og jord», at det «ikke er spesielt smart å forsøke å ‘gjenbruke’ nazistenes estetiske og retoriske virkemidler.»

Men hva er mer grunnleggende enn blod og jord? Skal vi frata oss selv de mest grunnleggende begrepene, om enn i en idiomatisk (4) sammenstilling, fordi Det tredje rikes ideologer framhevet det som et slagord? Hva om de hadde gjort det samme med «sannhet og ærlighet»? Måtte vi da i dag vokte oss vel for å bruke disse begrepene eller for å ta til orde for dyrkingen av dem som førende prinsipper for hvordan vi skal innrette oss her i livet?

Men dette er tankegods man ikke vil ta i. Det vil si, bare man holder det på «privaten» med litt slekstgranskning og greier, så er det greit, men ikke legg det inn som et element, for ikke å si premiss, for politisk tenkning!

Er det noen andre enn meg som ser hvor inkonsekvent og reduksjonistisk dette er? Et direktiv for fremmedgjøring.

«Men de dyrker jo vold»

I en forumdiskusjon omkring et tidligere utkast til denne artikkelen kommenterte en kjent uavhengig politiker voldsanklagene mot Den Nordiske Motstandsbevegelsen og denne bevegelsens holdning til vold slik: «Dessuten er det viktigste elementet i ‘volden’ de ønsker å bruke i stor grad en ambisjon om å kontrollere volds-monopolet som staten uansett utøver.» Slik forstår også jeg dem.

Med andre ord, de befinner seg NØYAKTIG på samme plass som AKP (m-l) gjorde med sin programfesta ‘væpna revolusjon’.

Det som er forskjellen på DNM og AKP (m-l) i så måte er at for sistnevnte så ble det med retorikken, men det var naturligvis mer enn nok til at de konservative ‒ «borgerskapet» ‒ kunne hyle like hysteriske om voldelige kommunister som den antifascistiske venstresida i dag hyler om voldelige nazister. DNM møter den fysiske volden hele tida i sin politiske aktivisme (5) og for dem er bruk av fysisk makt for å beskytte seg selv derfor en del av den politiske hverdagen. Men dette utmales naturligvis gang på gang i venstresidas medier som uprovosert nazivold.

Folk fra venstresida som fordømmer DNM for å ha voldsbruk i sitt politiske arsenal glemmer, eller fortrenger, derfor sin egen historie, for flere av de eldre sin egen fortid. I tillegg blir de nødt til å fortegne denne volden ved å framstille den som i hovedtrekk aggressiv istedenfor defensiv.

Det må bli slutt på hykleriet! Nasjonalsosialistene må bli betraktet som politiske motstandere som man møter med ordinære politiske virkemidler. ALLE, ikke minst venstresida selv, taper på den forstatte demoniseringa av denne bevegelsen, av disse menneskene og av denne ideologien. Det er ikke føst og fremst dem venstresida bekjemper med dette, men i stedet bidrar de til å sementere et usynlig bur omkring seg selv og mulighetene for effektiv politisk kamp og utvikling.

(1) I forbindelse med Sæterbakkens bortgang forsøkte flere av de forfatterne som hadde vært sterkest i kritikken av ham i forbindelse med invitasjonen av David Irving å lyve på seg at de var blant dem som hadde støttet ham i denne saken, blant andre Edvard Hoem og Anne B. Ragde. Ragde skrev en tåredryppende minneartikkel om ham i Adresseavisen der hun understreket sin egen rolle som en støtte i David Irving-saken. Min kommentar som viste til dokumentasjon på at Ragde for med løgn ble da slettet fra kommentarfeltet.

(2) Så hver gang vi krangler om hva som ligger i uttrykket ‘etnisk’ så handler krangelen egentlig bare om hva det vil si at en gruppe mennesker samlet skal anses for å være et folk.

(3) vulgærmarxisme er betegnelsen på en virkelighets- og menneskeforståelse som tilbakefører alle menneskets drifter og motiver til materielle økonomiske forhold og som mener at en åndelig dimensjon kun er noe som berører enkeltmennesket, i den grad det ikke rent av anses som irrasjonelt.

(4) idiomatisk – relatert til såkalte stående uttrykk

(5) Bare mens jeg skriver dette ser jeg en fersk nyhetssak på nordfront.se som dokumenterer (se videoen) hvordan det svenske politiet går til uprovosert angrep mot NMRs fredelige aktivister og skader flere av dem. Se også en fersk nyhetssak om emnet: Aktion mot sionistmöte i Stockholm! (Ekstern lenke).

Følg Ymte.no